«Arbeidslivet definerer oss. Det sier noe om hvem vi er. Og er vi uføre så forteller det ingenting om hva vi er gode på. Tvert imot, det sier noe om alt det vi ikke fikser. Det er ikke så greit å gå med hodet hevet da.»
(Forfatter:Nanna Ranes. Foto:Trollheim Reklame)
I 1997 gikk jeg ut dørene fra universitetet i Trondheim med en mastergrad i lomma. I tillegg tok jeg praktisk-pedagogisk seminar for å kunne arbeide som lærer i ungdomsskolen og videregående skole. Mektig stolt og klar for et langt yrkesliv som kvalifisert underviser.
Jeg søkte – og fikk – jobb i en kommune i Trøndelag. Kontaktlærer for en fin gjeng ungdommer som nettopp hadde tatt steget fra barneskolen og opp til ungdomsskolen. Jeg underviste i engelsk, norsk og samfunnsfag og hadde de fineste opplevelsene sammen med elevene når vi endte opp i samtaler og også gjerne diskusjoner rundt temaene som sto på agendaen. Ofte skled alt ut i debatter om ting som var langt unna den opprinnelige dagsorden.
Og jeg stortrivdes, jeg hadde truffet blink når det gjaldt valg av yrke. Men på begynnelsen av 2000-tallet endret alt seg. Noen hendelser i livet setter for djupe spor. Spor som verken smelter bort i vårsola eller forsvinner i snøstormen. Jeg gikk inn i noen år med sykemeldinger. Som førte til at det var bedre for meg og elevene at jeg sa fra meg funksjonen som kontaktlærer og heller ble faglærer. Både arbeidsgiver og kollegaer viste tålmodighet, de ønsket meg alt vel og så fram til å få meg tilbake.
Tida gikk. Etterhvert sa jeg fra meg tillitsvervet jeg hadde i Utdanningsforbundet. Deretter takket jeg nei til rektorstilling. Og etter flere år med nederlag måtte jeg legge inn hansken. I en alder av 40 var jeg 100 prosent ufør. Jeg kan beskrive det som en kjærlighetssorg. Jeg mistet noe jeg trodde skulle være en del av meg i uoverskuelig framtid.
Når, eller rettere sagt hvis, du blir ufør får du din egen rådgiver hos NAV. En person som følger deg og som har full oversikt over hvem/hva/hvorfor. Min rådgiver lyttet når jeg fortalte at jeg ikke ville være heime dag ut og dag inn. Hus, unger, sauer i fjøset. Hunder som ville på lange turer hver dag. Noe manglet. Rådgiveren forsto meg når jeg sa at jeg ville være med (på min måte) i arbeidslivet. Så han sendte sin bestilling til Trollheim: ei dame på 40 år, ikke klar for et fast arbeidsforhold, men som har et ønske om å tilhøre en arbeidsplass på andre premisser enn det som vanlig er. Trollheim tok imot forespørselen og kontaktet meg. Og sammen med dem fant vi et kompass å følge. Jeg fikk innvilget VTA (varig tilrettelagt arbeid). Arbeidsplassen min ble en barneskole i Surnadal. Jeg fikk bidra med mitt i klasserommet, men når tunge dager kom fikk det ikke konsekvenser for elevene eller de andre lærerne jeg arbeidet i lag med. I seks år bidro jeg med min kunnskap der. Til tider var det vanskelig å fortelle foreldre at jeg var ufør, noen lurte jo på hva min rolle egentlig var.
Ting endrer seg. Vi er alle på stadig fart framover. Om du er arbeidstaker eller ufør eller arbeidsledig. Så sammen med rådgiveren min i Trollheim fant jeg ut at jeg ville endre kurs. Med bakgrunn som lærer kunne jeg delta som en slags kursholder sammen med Trollheims ansatte. Trollheim avholder kurs for arbeidsledige og der fikk jeg muligheten til å stå foran tavla og bruke pedagogen i meg. Men å forberede foredrag og å være opplagt og klar for neste kursdag viste seg å ikke fungere. Det ble bare en fortsettelse av nederlagene jeg hadde forholdt meg til som kontaktlærer mange år tidligere.
Så hvordan skulle jeg og Trollheim løse «tilfellet Nanna»? Jeg visste hva jeg er god på, sammen hadde vi funnet ut hva jeg hadde kapasitet til. Vi hadde funnet retning på kompassnåla. Vi hadde sortert ut hva som fungerte og ikke fungerte. Trollheim anerkjente mine kvalifikasjoner og ikke minst mine begrensninger.
Høsten 2018 dukket det opp en annonse i Driva. Avisa søkte etter frilansere. Glad i å skrive, og ikke minst glad i å snakke med folk, la jeg inn en søknad. Og fordi Trollheim hadde trygget meg på at jeg er god nok som den jeg er, våget jeg å informere om at jeg er ufør. Ikke hvorfor jeg er det, men at jeg er det. Og at jeg kunne ta oppdrag såfremt dagsformen tillot det.
I dag arbeider jeg som journalist for Driva. Jeg hever lønn etter tariff, men staten tar 60 prosent i og med at jeg mottar uførestønad. Jeg har muligheten til å si nei til oppdrag på tunge dager, og jeg får gleden av å levere artikler på gode dager.
Jeg har til gode å møte mennesker som synes det er kjekt å fortelle at de er uføre. Inklusive meg selv. Når folk møter folk er det gjengs å måtte svare på hva man gjør. Med andre ord hva man har som yrke. De aller fleste av oss kvier oss for å si at vi er på utsida av arbeidslivet. Arbeidslivet definerer oss. Det sier noe om hvem vi er. Og er vi uføre så forteller det ingenting om hva vi er gode på. Tvert imot, det sier noe om alt det vi ikke fikser. Det er ikke så greit å gå med hodet hevet da.
Vi svarer ikke på sånne spørsmål med å si at «jeg er ufør, men jeg er egentlig god til … osv.»
Kjennskapet/vennskapet/forholdet/ til Trollheim løftet meg. Jeg KAN noe. Slik vi alle kan noe. Det ble bare så mye lettere å heve hodet takket være Trollheim. Og ved hjelp av dem, også takket være meg selv.
Nanna Ranes
(Publisert i Surnadal Vintermagasin 2019. Gjengitt på arbeidsoginkludering.no)